Avspark!

Før stadionlys, supportere og tribuneliv – fantes det en grusflekk utenfor meieriet, en håndfull ungdommer og et brennende ønske om å spille fotball. Dette er historien om bygdas første fotballkamp.

Beitstad, en sommerdag i 1915: Edmund Lie sto og viftet med regelboka. 25-åringen var den eldste i gutteflokken som nå hadde samlet seg utenfor meieriet. Faktisk godt voksen sammenlignet med de fleste andre. Regelboka hadde han fått fra sin gode venn Oswald Falch, bakeren som hadde vunnet Norges første OL-gull noen år tidligere.

Edmund pekte og leste fra boka. Etterpå holdt han opp en brun ball. Ekte lær, med snøring og hele sulamitten. En sånn ball hadde mange av gutta aldri sett før. Noen hadde riktignok sparket fotball i militæret, et par andre hadde med seg kunnskap fra Mære landbruksskole, men for de aller fleste var lærvball i kutrøa den eneste erfaring med ballspill.

Hos enkelte var lærvballen erstattet med ei oppblåst svineblære – med trekk av blått engelskskinn. En av bygdas skomakere hadde fikset det. Det var likevel ingen skikkelig fotball. Uten at det var noen hindring. Hver dag sparket de fotball, i kutrøa eller på åkeren, sklei barfot i kurukene, og laget det ene målet etter det andre.

Særlig i onnene kunne dagene bli lange og travle, men så snart kveldsgrøten var slukt, var det å stikke bakom fjøset der karene hadde plassert fotballstøvlene – og kanskje også en sykkel – før de spurtet avgårde. Ingen ville unnvære fotballtreninga.

Vel hjemme smakte det alltid godt med litt nattmat oppe i masstua. Spekeflesk, flatbrød og tjukkmelk – gode greier, det. Tidlig neste morgen skulle gutta helst være opplagte igjen. Arbeid og lek gikk hånd i hånd.

Nå var det alvor. Om få uker skulle de møte et lag fra Henning. Noen av gutta på Mære landbruksskole hadde fikset det. Den første fotballkampen i bygda.

Det var økonomisk svake tider, og ungdommen manglet som oftest penger. Dertil kom også den første verdenskrigen, som hadde brutt ut året før. Likevel skortet det ikke på pågangsmot, og det var en gryende interesse for sommeridrett i bygda. Men først måtte de ha en bane. Det holdt ikke med ei kutrø.

Fotballgutta hadde vært heldige. De fikk tilgodesett en grusflekk utenfor meieriet. Den var passe stor. To store kornstaurer på hver sin side fungerte som mål. Så måtte gutta merke opp banen.

Brødrene Welde skrittet opp på hver sin side, nøyaktig etter målene Edmund hadde lest opp fra regelboka. De merket dødlinja og midtlinja med noen steiner. Det fikk duge.

Så sto de der samlet, rundt en brun ball – skiløpere og andre unggutter. Det var stort sett de samme som representerte bygda utad i friidrett og ski. Nå også i fotball.

«Ka ska vi kaill oss», lød det fra Ole Bruun. Den lovende skihopperen gledet seg nå til å trille ball. På vinteren var han den nye kongen av Beitstad. Arvtageren etter den legendariske skihopperen Olaf Jønnum – som hadde utvandret til Amerika og blitt «verdensmester». Ole på sin side var allerede en av de beste i distriktet og skulle senere bli en av landets fremste skiløpere.

Førsteplassen i kombinert på Hovedlandsrennet i 1921 var en kongepokal verdig, men nordtrønderne var ikke medlemmer av skiforbundet på den tiden. En østlending stakk derfor av med Kongens pokal – noe så uhørt! Kongepokalen hørte til Beitstad, mente sambygdingene.

Dette forarget Edmund så mye at han senere tok initiativ til å organisere en egen skikrets for Nord-Trøndelag. Men nå, seks år tidligere, var det bare fotball som sto i hodet på både Ole og Edmund.

«Beitstaden fotballklub», var det kontante svaret fra Edmund. Da ble det slik. Han var den førende kraften og naturlige lederen. Eldst og med regelboka i hånda. Hans ord var lagets lov. I tillegg kjente han som sagt legenden Oswald Falch. Og han var ingen hvem som helst.

Fotballklub ble skrevet med én d – akkurat som Jådåren. Og nettopp en jådårbygg var en av lagets beste.

«Du spælle indre venstre», befalte Edmund til Adolf Nordtug. Bondesønnen hadde spilt ball tidligere og var veldig ivrig. Som en av få spillere hadde han egne fotballstøvler. Han spilte rundt de andre gutta, som måpte over hans ferdigheter. Tenk om de kunne vært like gode. Hvis en motstander havnet på rævva etter en finte, la han ballen under foten, strakk fram hånda og hjalp motspilleren opp på beina igjen. Bare for å drible ham på nytt.

«Koffer ikke center?», spurte Adolf.

Centerforward skulle Edmund spille selv. Da ble det slik. Han pekte igjen på regelboka og viste hvordan man skulle stille seg opp. Formasjonen var 2-3-5 – en formasjon som skulle leve langt innpå 1960-tallet. Edmund skulle være løperrekkas midtpunkt og lagets leder. Kaptein, som det het. Løperrekka var betegnelsen på de som spilte helt fremme.

Brødrene Welde, Olaf og Anton, tok hver sin back, eller stoppere som det heter i dag. Olaf og Anton var sønner av Alexander Leopold Welde, lensmann i bygda og en av stifterne av Beitstadens Skiforening. Olaf skulle senere bli lensmann selv, i tillegg ble han æresmedlem i Beitstad idrettslag for sine prestasjoner i hoppbakken.

Som så mange andre beitstøinger hadde han gode resultater å vise til fra landsrenn i Gråkallen. Da han og broren sikret seg henholdsvis første- og andreplassen i et stort kretsrenn på Åsen, ble de møtt med flagg, hornmusikk og jubel av sine sambygdinger da de kom med toget til Steinkjer.

På fotballbanen skulle brødrene Welde stå bakerst og sørge for at løperrekka til motstanderne ikke fikk noe rom. Foran dem spilte halfbackene, eller forposter, ofte omtalt som bare half. Ole Bruun ble centerhalf, den sentrale midtbanespilleren som skulle ligge dypt og være ballfordeler. Han hadde en vinghalf på hver side. Disse hadde det defensive ansvaret på hver sin side, klassiske sidebacker.

Helt fremst på banen lå løperrekka. Det var de som skulle stå for scoringene. Indreløperne, kalt indre høyre og indre venstre, var de offensive midtbanespillerne. Her skulle altså Adolf spille.

Venstreving og høyreving var akkurat det; vinger. Vingene var forbeholdt de yngste gutta, raske og lett på tå. En av vingene var den lovende skiløperen Gotfred Rennan. Han kunne løpe fra de fleste.

Sist, men ikke minst måtte man ha en målvakt, eller keeper som de kalte det i regelboka.

«Han skal hindre at ballen går i mål. Målvakten kan til og med ta ballen med hendene», forklarte Edmund. Laget var satt, nå kunne motstanderen komme.

Den første dagen i august var det endelig klart. Flaggene i bygda vaiet og mange hadde møtt fram på plassen utenfor meieriet. En sval sjøbris rusket gutta fra Henning i håret da motorbåten passerte Strømnestangen. Fortsatt skulle det gå godt over 100 år før kineserne bygde bru over sundet, men denne dagen skulle det skrives en annen historie i bygda. Idrettshistorie.

Turen fra Henning var en liten dagsreise og gutta var allerede for sene til kampstart. Dagen hadde startet med hest og kjerre ned til Steinkjer. Derfra med motorbåt inn til Vellamelen. «De forbundne» kalte avisene laget fra Henning, ettersom de var forsterket med spillere fra Sparbu idrottslag.

Henning idrætslag var i likhet med Beitstaden fotballklub nylig stiftet. Dette var deres første sesong med fotball og kampen mot beitstøingene den første utenfor kommunegrensene. Etter spleis blant medlemmene hadde de fått nok kontanter til å kjøpe inn en ball før sesongen.

Sparbu idrottslag derimot hadde allerede spilt sammen en del sesonger. De siste par årene hadde de hatt faste øvinger i fotballsparking på Heistad hver søndag. Henning og Sparbu hadde nå slått sine pjalter sammen for å slå beitstøingene i deres aller første skikkelige fotballkamp.

Interessen for kampen var formidabel. Edmund så opprømt utover folkehavet. Det var minst like mange til stede som under de mest populære hopprennene, kom han fram til. De yngste gutta begynte å kjenne på nervene, mens brødrene Welde ikke kunne vente på kampstart. Kampen var jo allerede en time forsinka.

Før kampen hadde det blitt slått skikkelig på stortromma. Edmund hadde satt inn en annonse i lokalavisa. I mellom tilbud for «Ure og kjæder hos Urmaker Jacobsen», «Mindes anerkjendte chocolade», «Langaards nye Røktobakker. Røkere vil i disse Merker finde en god Snaddertobak», «Det samme idag som i morgen er Brodersens Kronekaffe. Alltid samme rene smak», «Kaffistova i Steinkjer. God og billig mat», «Salmebøker i godt utvalg», «Vakkre smaagriser» og «En ko som skal kalve først i november» sto annonsen for den første skikkelige fotballkampen i bygda.

Beskjeden var enkel. Publikum måtte møte klokka 18.00 den 1. august på «Fotballplassen». Da kunne både urverk, tobakk, nybrent kaffe og salmer vente. Ikke minst kua som skulle kalve, selv om det var Kalmar Svarte som skulle selge den. En av tidenes beste skiløpere fra Beitstad og god venn av Edmund. Det viktigste nå var denne store idrettsbegivenheten.

Rundt fotballplassen ved meieriet hadde det samlet seg en skokk med nysgjerrige og forventningsfulle tilskuere – gammel som ung. Nå skulle de få oppleve noe de kun hadde lest om i avisa. Fotball. Verdens vakreste idrett, ifølge entusiastene. Den runde pest, ifølge kritikerne.

Flere blant publikum begynte å bli utålmodige. Skulle ikke kampen starte snart?

En eldre herre gryntet misfornøyd på sidelinja. Det var selveste H.K. Foosnæs – den tidligere statsråden og stortingsmannen. Han var fortsatt bygdas midtpunkt og var den som hadde gitt tillatelse til fotballgutta å ta i bruk plassen utenfor meieriet som fotballbane. Nå satt han en krakk, tok opp lommeuret og ristet på hodet. Hvem trodde disse sparbyggene at de var?

Året før hadde han blitt ordfører igjen, etter at han egentlig ga seg etter valget i 1910. På sine eldre dager hadde han blitt skeptisk til idrettens utvikling. Spesielt skihopp, som han nå mente lignet mer på sirkus og akrobatikk enn en idrett som var nyttig for landets militære forsvar.

«Jeg er ikke sikker på, at de, som klarer holmenkollhoppet best, vil være de best skikkede, om det skulde blive spørsmål om at værge landet», hadde han proklamert fra Stortingets talerstol.

Å løpe etter en ball i stedet for å bruke tid på rifla var heller ikke matnyttig, mente Foosnæs – men det var tross alt bedre enn å fly 40 meter gjennom lufta som en fugl og lande på hodet eller ryggen. Her fikk man i det minste trent sine legemer og kom i bedre form av å løpe etter den runde ballen.

Nå ventet han spent på å se bygdas unge menn prøve seg på denne meget omtalte sporten for første gang, men irriterte seg kraftig over gjestene som ikke hadde respekt nok til å møte i rett tid.

En ukjent mann med blokk og penn var enig. Han var avisas utskremte reporter. Helst skulle han sett kampen til Stenkjær Fotballklub, som samme dag møtte et lag sammensatt av underoffiserene på Sannan. Nå måtte han stå midt ute i ingenmannsland og vente på et forsinket fotballag. Han var ikke nådig i sin dom.

«Fotballkampen i Beitstaden. Det er beklagelig at idrætsøvelser for det meste begynder efter den bestemte tid. Saaledes var Sparbu og Henning fotball-lag halvanden time forsinket søndag. Det er ærgelig for publikum aa staa i timesvis aa vente. Møt presis siden, hvem det saa er, naar det skal forestaa kamp.»

Til slutt dukket bortelaget endelig opp – et ujevnt lag, men friske og i godt humør, ifølge avisas reporter. Beitstad stilte med jevnere og mer robuste karer. Så sparket det hele i gang.

Beitstad hadde avspark, men gjestene gikk rett i angrep. Venstrevingen fyrte av et farlig skudd, keeper reddet, men ballen spratt ut – og høyrevingen satte den i mål. En skikkelig kalddusj for publikum, som hadde ventet i en halvannen time på at det hele skulle komme i gang.

Bygdas fotballgutter svarte imidlertid raskt. Med perfekt samspill spilte de seg helt opp i motstanderens mål, og kunne enkelt sette inn 1–1. Jubelen kunne høres langt opp i Dalbygda. Beitstads fotballgutter hadde scoret tidenes første mål.

Resten av kampen tilhørte gjestene. De små og raske angriperne skapte stadig trøbbel for beitstøingene, og bortelagets midtbanegeneral var kampens store spiller. Han holdt tempoet oppe fra start til slutt.

Venstrevingen var særlig imponerende – både teknisk og utholdende. På hjemmelaget hadde Adolf Nordtug utmerket seg som lagets store lyspunktet offensivt, ifølge avisa. 1–4 sto det på tavla da 90 minutter var spilt.

Spillerne fra Henning og Sparbu satte seg fornøyde i båten, mens beitstøingene gikk slukøret hjem. Det ble tap. Tidenes første mål ble møtt med stormende jubel, men derfra hadde det gått en vei.

Likevel var stemningen god på fotballplassen noen dager senere. Edmund leste høyt fra referatet i avisa. Jommen, hadde de tapt, men neste gang skulle de vinne.

Beitstadfotballen hadde begynt å rulle.

Denne teksten er en redigert og tilpasset versjon av artikkelen «Avspark!», som første gang ble publisert i boka Med hjertet utenpå drakta – fra Beitstadens Skiforening til Beitstad fotballklubb (2020). Boka er fortsatt i salg og kan kjøpes her.

Likt du artikkelen og vil få mine tekster først av alle – rett i innboksen? Da kan du abonnere på mitt nyhetsbrev med å trykke «Subscribe now» og legge igjen din epostadresse. Og ja, det er gratis! ;-)