Underveis: 90 minutter fellesskap
Fotball og øl. I dette tilfellet breddefotball og øl. To av de tingene jeg liker aller mest.
Samtidig er det to av de tingene i verden som bidrar til størst tilhørighet, stolthet og fellesskap – uansett hvor du er. Ingenting i verden er mer samlende enn fotball – et globalt språk som forener byer, bygder og mennesker på tvers av grenser. Ølet og det lokale bryggeriet har ofte samme funksjon mer lokalt. Folk i alle aldre og alle samfunnslag har til alle tider møttes i den lokale baren og drukket det lokale ølet. Her har gode samtaler og den sosiale møteplassen bidratt til utvikling av nærmiljøet – over en halvliter eller to. Ikke for å banne i kirka, men det lokale bryggeriet og det lokale fotballaget er hellig. Tenk bare på Rosenborg og Dahls. Lite eller ingenting har gjort meg mer lykkelig og stolt, enn øyeblikk der de to har vært involvert. Lite eller ingenting forener oss trøndere mer enn fotballen, ølet – og språket. I så fall må det være Åge. Tilhørighet, stolthet og fellesskap er bærebjelkene for gode lokalsamfunn.
I dag fikk jeg en liten smak av begge. Altså lokal fotball og lokalt øl. Og stolthet. For tiden bor vi på Sardinia. Det er starten på en reise verden rundt, som til slutt ender på den andre siden av dammen. Eller Amerika om du vil. Underveis vil jeg oppdatere dere med nettopp det, reisebrev med tittelen «Underveis:»Kall meg gjerne over snittet interessert i fotball, fotballgal vil vel noen si, men på denne reisen har jeg tenkt å besøke alt fra de største stadionene til mer anonyme grusbaner. Vi har allerede oppsøkt små løkker for hepping og ballglede, i dag fortsatte reisen gjennom fotballens verden med å besøke nivå fem i Italia. I juni ender reisen med det største av alt: VM i fotball. Kall det hva du vil, jeg kaller det jakten på fotballens rolle som ankerfeste i hverdagen – et speil av kultur, fellesskap og drømmer. Jakten på å finne ut hvorfor fotball er det viktigste av alt uviktig.
På nordspissen av Sardinia ligger Santa Teresa Gallura, en liten kystby kjent for krystallklart hav, dramatiske klipper og utsikt til Korsika. Med rundt 5000 fastboende og et stort tilsig av turister om sommeren er byen en av perlene på den store øya. Her bor jeg sammen med Elin Sofie og Jarle Kristian. Vi bader, soler oss, nyter god mat og vin og har det bra. Her lever folk av turisme, fiske og småhandel – men nå har også fotballen igjen fått en sentral plass i lokalsamfunnet. For første gang siden slutten av 1990-tallet spiller byens fotballag i den øverste regionale divisjonen. Etter nesten 30 års fravær er klubben tilbake i Eccellenza Sardegna, en divisjon som samler de beste semiprofesjonelle lagene på Sardinia. Selv om det er femte nivå i Italia, nivået under Serie D, kan det sammenlignes med at Steinkjer FK hadde tatt turen opp i 2. divisjon. Fem minutter fra sentrum ligger Santa Teresas Guldbergaunet, Stadio Buoncamino. Hit hadde flere hundre tilskuere tatt turen i dag. I Norge hadde lokalavisene tatt i bruk ordet folkefest hvis like mange hadde samlet seg på samme sted. Det var barn, pensjonister, familier, tenåringer, voksne menn, unge jenter og et stort mangfold blant publikum. Dette var en begivenhet ingen kunne gå glipp av. Og i kiosken solgte de pommes frites, pølser, potetgull, sandwich, iskrem og øl. Mye øl. Stemningen ble ikke noe mindre av det.
Etter tredve år i fotballens ørken er det lokale investorer og stort engasjement som har ført Asd Polisportiva Santa Teresa Gallura tilbake til det nivået de mener de hører hjemme. Nå er målet å rykke opp ytterligere ett nivå eller to, og skape noe alle kan være stolte av. For det lokale laget trenger ikke spille på de øverste nivåene for å skape stolthet. Å kjempe om opprykk på nivå to, tre eller fire er mer enn nok i de aller fleste land. Ja, opprykk fra laveste nivå til nest laveste nivå kan mange ganger være nok. Nok til å skape stolthet, omdømme og attraktivitet til sin egen hjemplass. Veien tilbake har vært preget av lokalt engasjement og vilje til å satse. En lokal klubblegende er hentet inn som trener og stallen er styrket med både lokale krefter og internasjonale spillere – blant annet fra Colombia og Frankrike. Blandingen av erfaring, utenlandsk talent og unge spillere med røtter i lokalsamfunnet gir håp om et lag som både kan konkurrere og skape identitet.
For innbyggerne handler dette om mer enn fotball. Santa Teresa Gallura er et sted der livet vanligvis dreier seg om havet, turisme og sommersesongens rytmer. At fotballen nå løftes opp, gir byen et nytt samlingspunkt året rundt. Det handler ikke bare om tilhørighet, stolthet og fellesskap, men muligheten til å gi neste generasjon minner fra fulle tribuner og store øyeblikk. Som drosjesjåføren vår sa da han kjørte oss hjem fra kampen: «Jeg har aldri engasjert meg i det lokale laget, men jeg gleder meg allerede til neste hjemmekamp.» For der samles venner, slekt og familie. Til 90 minutter med felles glede – eller sorg. For den aller første hjemmekampen på femte nivå på 30 år endte dessverre med tap. Likevel sto publikum igjen og klappet. Klappet for sine nye helter, som gir innbyggerne stolthet, fellesskap og forhåpentligvis mange gode øyeblikk på reisen videre oppover i divisjonene.